Søk i denne bloggen

tirsdag, desember 03, 2013

Avsporing av rasismedebatten




Jon Knutzen prøver nærmest å belære DT om hva ordet rasisme betyr. Han mener avisens diverse innlegg om rasisme «skjemmes av en feilaktig og tendensiøs bruk av begrepet». Knutzen påstår at forskjellsbehandling på grunnlag av religion eller kultur ikke er det samme som rasisme. Men han legger til grunn en snever raseideologisk defininisjon av begrepet. Det vil dermed ikke si at den videre definisjonen av ordet, slik DT har brukt det, er galt.

Rasismeparagrafens §135a omfatter diskriminerende eller hatefulle ytringer mot noen på grunn av deres hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, livssyn og legning. Den hverdagslige bruken av ordet kan vi også finne i Store Norske Leksikon under «rasediskriminering»: «Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger».

Videre skriver Knutzen at «Kristenheten har en rekke dumheter og uhyrlige trekk i sin historie, men det er ikke den som i vår tid fører religionskriger». Og at «[…] engstelse for en del utgaver av islam er basert på ubestridelige fakta». Han nevner bl.a. forbud mot svinekjøtt og alkohol, sammen med manglende ytringsfrihet, strenge kleskoder og straffer, som utgaver av islam som det bør tas et oppgjør med. Knutzen viser en formidabel kunnskapsløshet.

Det er merkverdig at Knutzen allerede har glemt at terroristen fra 22. juli 2011 var en selvutnevnt kristen korsfarer. Han beundret al Qaida. Som kjent har ekstremister mye til felles, slik også historieprofessor Øystein Sørensen har påpekt mangfoldige ganger. Den norske terroristens ultimate mål var å renske ut islam og la kristendommen seire i Europa. Dermed var hans kamp ikke bare kulturell, men også religiøs.

Blant andre terroraksjoner begått av kristne i moderne tid kan nevnes aksjonene i Nord-Irland. Krigene der har religiøse, sosiale og økonomiske forklaringer. Enkelte eksperter hevder religion er primærårsaken, mens andre vektlegger de andre forklaringene. Lord’s Resistance Army i Uganda og Army of God i USA er andre konkrete eksempler på kristne terroristorganisasjoner. Det finnes mange slike rundt omkring i verden – ikke bare folk som kaller seg «ekte» muslimer eller kristne, men også tilhørende andre religioner.

Det alle disse «religionskrigene» har til felles, for å bruke et ord Knutzen bruker, er at mennesker misbruker religionen. Innenfor islam kan du si at de aller fleste er muslimer, men et fåtall er islamister som misbruker religionens navn til å fremme hat og dyrke vold. Disse får naturlig nok medienes oppmerksomhet i proporsjoner som absolutt ikke avspeiler deres størrelse. På samme måte er de aller fleste innenfor kristendommen kristne, mens et fåtall er kristne fundamentalister som misbruker religionens navn til å fremme hat og dyrke vold.

Det samme gjelder ulike tolkninger og praksiser av religioner. Det finnes strenge praksiser innenfor alle religioner. Igjen er det myndigheters og menneskers trang til å oppnå makt og kontroll over tilværelsen som gjør religion til et enkelt redskap å misbruke. Uakseptable praksiser som strider mot menneskerettigheter må vi stå imot og bekjempe. Men da må vi se nyansene. Knutzen setter likhetstegn mellom religionen islam og uakseptable praksiser. På den måten bidrar han selv paradoksalt nok til den farlige generaliseringen som han egentlig ønsker å ta et oppgjør med. Uberettiget kritikk av en hel religion istedenfor målrettet kritikk av de få islamistene som misbruker religionen bør nettopp kalles islamhat eller islamofobi.

Det er ingenting autoritært med forbud mot svinekjøtt eller alkohol. Disse er akseptable religionspraksiser som noen velger å følge, andre ikke. Så lenge ikke religionspraksiser kolliderer med norsk lov og menneskerettigheter, grunnpilarene i vårt demokrati, er det helt legitimt å kunne praktisere sin religion. Tross alt er religionsfrihet både fastsatt i norsk lov og menneskerettighetene.

Knutzen avslutter innlegget med å påstå at vi ser liten iver til å reformere undertrykkende tolkninger av islam fra muslimers side. Internasjonalt er det mange reformivrige muslimer. En egen kronikk kunne ha vært skrevet om dem. Også nasjonalt er det noen. Knutzen kan ikke ha fulgt med i timen. Bare for å nevne noen eksempler: Linda Alzaghari, Yousef Assidiq og Shoaib Sultan er noen av disse moderate muslimene som aktivt jobber mot misbruk av religion i Norge og for bygging av broer mellom kulturer og religioner. I det siste har de vært synlige i kampen mot radikalisering av norsk ungdom. Minotenk og Minhaj-ul-Quran er organisasjoner som bygger broer, slik Knutzen etterlyser. Bare for et år siden inviterte 14. august-komiteen den anerkjente imamen Pir Alauddin Siddiqui til Norge i forbindelse med bekjempelse av ekstremisme i religionens navn. Listen over reformivrige muslimer er lang.

Dessverre er det typisk at enkelte heller ønsker å diskutere begreper enn å innse at hverdagsrasisme er et reelt problem i Norge som må tas på alvor. Jeg er fristet til å si at Knutzens innlegg er en avsporing av en viktig sak som DT har satt søkelyset på. Hvor snever eller vid en definisjon skal være er fullstendig irrelevant når problemet er til stede og faller under de definisjonene som er gjengitt ovenfor. All honnør til DT og de som har stått fram med sine historier.

Publisert i Drammens Tidende 2. desember 2013

Ingen kommentarer: